onsdag 30. oktober 2013

Skattekisten i øst


De sister hundreogfemti år har mye skjedd med grønnsaksproduksjonen i Vest-Europa. Vi har gått fra å produsere og ta vare på frø selv til å kjøpe de ferdige hvert år fra frøfirmaer. Dermed har gamle, gode sorter som man har dyrket i visse områder i generasjoner forsvunnet.



De sortene som man har dyrket i samme område i mange år blir gjerne selektert slik at de som egner seg best på nevnte sted vil vokse best, og dermed velges for neste års såfrø. Denne prosessen gjennom mange generasjoner grønnsaker vil gi stedegne grønnsaker som passer bra for de lokale vekstforholdene.

Frøet vi får kjøpt som er produsert i stor stil sør i Europa er egentlig ikke tilpasset forholdene hos oss. Men de ble raskt populære, og vant over de lokale arvede sortene. Med tiden forsvant mange gamle grønnsakssorter, og vi sto igjen med kun det vi fikk kjøpt på butikken.

Så skjedde det noe. I årene etter at jernteppe mot øst ble myket opp, fant vestlige planteentusiaster ut at mange sorter som var kjent i Vest-Europa på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900 tallet var bevart i Russland. Russisk matproduksjon er i stor grad bassert på små jordflekker som familienen dyrker på for eget bruk og for salg, se link nedenfor, og her hadde man tatt seg bryet med å høste egne frø og bevare gamle sorter. En virkelig botanisk skattekiste fant man.

Klimamessig så passer disse sortene fra Russland og andre land i Øst-Europa ofte mye bedre hos oss enn planter og frø fra Nederland og Frankrike. De er valgt gjennom generasjoner for sin gode smak og andre bra egenskaper, ikke fordi de i første rekke er billige å produsere frø fra. Det er naturlige sorter, ikke F1-hybrider som uansett ikke gir frøekte avkom.

Når jeg ser små frøfirma som annonserer diverse grønnsaksfrø fra Russland, Ukraina, Baltikum og annet, da blir jeg intressert. For sortene som finnes i disse landene er en del av en plantearv som vi ikke har hatt forstant til å ivareta i vest. Prøv det fram, kjøp eller bytt til deg frø. Plantene er gjerne bedre tilpasset våre lange sommerdager og kjørlige forhold enn de som kommer sørfra, og smaker oftest meget godt.

Russlands økologiske mirakel


tirsdag 29. oktober 2013

Hvitløken plantet og klar

Endelig fikk jeg tatt meg sammen og stukket hvitløken. De har ligget i en boks på kjøkkenet mitt i evigheter og ventet på den dagen da jeg har så god tid. Forøvrig ikke det eneste prosjektet som venter på den dagen. 


Men i dag var dagen her. Jeg klargjorde bedet der jeg skal ha hvitløk og andre løker neste år, og stakk fedd på pene rader. Det er såpass sent på året at jeg tok sjangsen på å bruke en del kukompost i jorda, sammen med en halv sekk "hagejord" (dvs stort sett rein torv) som jeg hadde stående. Løk krever mye næring. Samtidig er det skummelt å bruke kugjødsel for tidlig på høsten, jeg vil ikke risikere at de stikker hodet opp og tror det er vår. Ideelt skal røttene rekke å etablere seg, men den skal ikke spire.

Til våren skal de få påfyll av mer kukompost, noe hønsegjødsel og passes godt på. Har planer om å bruke plenklipp som bunndekker mellom løkene, vi får se hvordan det går.

Løkene mine fikk jeg av danske frøsamlere som overnattet hos meg en gang. De heter Estisk Rød, siden Lila fikk de med fra Estland en gang. Det er tredje høsten jeg stikker denne løken, første gang jeg har noe særlig mengde å stikke. Om avlingen går bra, så kan jeg kanskje ta litt av dette til kjøkkenet neste høst.

Det er en fordel om man får tak på setteløk som er tilpasset Nord-Europeisk klima. De greier seg bedre her enn de kinesiske man finner i butikkene, er blitt meg fortalt.

Landet som flyter av vin og ost!


 En mann som virkelig går inn for å dyrke tingene selv er Hans J. Rosenfeld. I Ås i Akershus har han i en årrekke krysset fram egne sorter av jordbær, tomater og alt han ellers har fått fingrene i. Men bakgrunn som doktor fra Landbrukshøgskolen, som vi har en tendens til å kalle det ennå, så stiller han et hestehode foran mange andre hobbybønder og planteforedlere. Her har yrke og interesse gått hånd i hånd gjennom livet.



For en del år tilbake begynte han med vindruer som fikk flytte inn i veksthus tidligere brukt for salatproduksjon, og like selvsagt som han begynte med druer, like selvsagt ble det krysset fram egne sorter.

Druedyrking hos oss har jo visse utfordringer. Klimaet er ikke det beste, sommeren er kort, og de sortene som greier seg på friland er ikke optimale for vin. Men Hans tok utfordringen, og etter mye uttesting så har han nå plantet den hjemmelagde sorten 'Frøya' i drivhuset, og venter å kunne produsere en del på den neste år. Den har gode egenskaper fra ulike rettninger, og skal også kunne gå bra på friland.

Utfordringene for en vinbonde i Norge er store. Alkoholpolitikken er en ting. Mattilsynet har også sine krav om man noen gang skal håpe på å kunne selge over disk. Skadedyr har vi heldigvis lite av her, takket være samme ugjestmilde klima.

Og mens Hans steller druer og lager vin driver fruen oe den ene datteren mikromeieriet "Den Blinde Ku". Den andre av husets døtre har satt opp en stall og driver med hest samt leier ut plasser. Det skaffer bra med hestegjødsel til diverse planteprosjekter. Og hva gjør Hans når han ikke steller med planter og legger vin? Han bygger på diverse husprosjekter på gården, snekrer sitt eget vikingskip, og har skrevet en krim med røtter i Norsk vikingtid. Arbeidsledig blir han nok aldri, tusenkunstneren fra Ås.

Når høstmørket senker seg så kan Hans og fruen sitte i den enorme stjerneformede vinterhagen som de drømmer om å flytte inn i, spise egenprodusert ost mens de nyter husets vin. Livet kan vel ikke bli stort bedre enn det.

Her er forresten en link til boken hans, om du er interessert.
Merovingernes skatt

mandag 28. oktober 2013

Motivasjonen til å se det spire

Jeg vokste opp hos mine meget hageinteresserte besteforeldre, og det har nok satt sitt preg på meg. Bestemor hadde et lite drivhus kledd med byggplast, og der dyrket hun fram tomater, paprika, agurk, melon, spagettisquash, og andre ting som var regnet som temmelig eksotisk, og i hvert fall ikke var til salgs på samvirklaget på den tiden. Ute gikk det i diverse salat, bønner, gulrøtter, pastinakk, selleri, persillerot, purre, brokkoli, blomkål, hodekål, kålrot og mye mer. 


Fra så langt tilbake som jeg kan huske var jeg innvolvert i alt som foregikk ute. Fikk min egen flekk der jeg dyrket ringblomster, gulrøtter og andre saker. Selvsagt var jeg nok oftest i veien da jeg som treåring herjet bedene sammen med katten min. Men jeg fikk lov, jeg var med.

Det er en ting jeg har videreført til egne barn. Å være med. Få ansvaret for en flekk ute i hagen, ha sine egne planter. En motvekt til dataspill og moteleker. Fôre de på frukt og bær fra hagen, la de hjelpe til med vanning, luking og stell.

Om en plante skal vokse og trives må den ha næring og stell. Det samme gjelder nok hagegleden hos barna. Man må slippe de til, ta de med på hageprosjekter, inspirere.

Jeg har det aldri bedre enn når jeg har jord opp til albuene og pusler med prosjekter i hagen. Jeg finner ro i ugrassluking og stell. Den reine terapi. Roen er ikke like fullkommen når assistentene mine er med, men det er absolutt verdt det. Å vite at jeg vidrerefører mine hagegleder til ungene.

Det er så mye man kan dyrke. Ungene har stor glede av å se at det spirer og gror, og jeg har stor glede av deres glede.

Mitt mål med hagen er at det skal gi familien kvalitetstid, og kjøkkenet skal få et tilskudd. Jeg vil øke antalle spiselige vekster, og få en større andel av maten vi spiser fra egen hage. Jeg vil mye heller at ungene knasker på agurk, gulrøtter, tomater og sukkererter enn frukt og grønt kjøpt på butikken. For det vi dyrker selv er kortreist, miljøvennlig, garantert uten sprøytemiddel, og ikke klådd på av ukjente.


Aubergin - dekorativ, sunn og god

Mye brukt i  matlaging, særlig om man forsøker seg på det Sør-Europeiske kjøkken, og svært dekorativ i drivhuset, stuevinduet eller i en lun krok på balkongen om man bor bra til. 

Aubergin har rykte på seg for å være vanskelig å få til. Jeg er til dels enig. Den er litt sær, og vil ha ting på sin måte. Men hvem har det ikke sånn innimellom? 


Jeg har dyrket aubergin både proffesjonelt i et stort, oppvarmet drivhus med automatisk temperaturregulering, gjødsling og vanning, og mitt eget lille hobbydrivhus hvor jeg kun har varme tidlig vår, gjødsler for hånd og vanner når jeg husker det. Selvsagt går det lettere når forholdene ligger mer til rette og ting går automatisk. Men det er absolutt mulig å få fin aubergin under mer primitive forhold.

Om man vil gjøre et forsøk, så lønner det seg å lese seg litt opp om de ulike sortene før man starter. De har ulik tolleranse mot kulde, og bruker ulikt antall dager på å produsere fram en frukt. Jeg pleier å kjøpe frø til aubergin inne på denne siden: http://www.seedsofdistinction.co.uk/vegetables/aubergine

Om man går inn på de ulike sortene, så står en del om de ulike egenskapene. Her oppe i nord så lønner det seg å gå for sorter som beskrives som raske og kuldetollerante. Det gjelder forøvrig mange ulike planter. Personlig har jeg hatt best resultat med 'Ophelia', som er en F1 hybrid. F1 vil si at den er krysset fram av to ulike sorter, som begge har en stabil genetisk kode med få variasjoner. Når man krysser to slike sorter oppnår man det man kaller en heterosiseffekt. Det vil si at avkommet er bedre enn snittet av foreldrene. Derfor er F1 mye brukt i produksjonssorter. Frøene er imidlertid dyrere, og man kan ikke dyrke egne frø av frukten da de vil krysse seg på en uforutsett måte og man ikke lenger kan forutse resultatet eller ha en "gevinst" på det. Jeg har ikke funnet noen god aubergin hittil som ikke er F1, men leter stadig videre. Det har kommet en del sorter fra Øst-Europa på markedet nå som ser svært lovende ut.

Ophelia er en hybrid som lager små frukter, men det kommer en mengde av dem. Den får dermed også mye blomster, som gjør den veldig dekorativ. Grågrønne blader og lilla blomster, pynter bra opp der den står. Den kan konkurere med mange prydplanter som selges i gartnerier og hagesentere, og som en bonus leverer den frukter.

Om du vil ha store frukter, så kan du teste ut en av de andre sortene som beskrives på nettet. Bare husk at for å kompansere for vår korte sommer så lønner det seg å så tidlig, under lys. Har du bra vesktlys, og bra med plass kan du så så tidlig som nå før jul. Fra ca 1. mars er det såpass med sol i Sør-Norge at plantene greier seg i et sørvendt vindu uten ekstra lys.

For å lykkes med Aubergin så er størrelsen på potta man har plantene i veldig viktig. Vi har jo ikke automatisk vanning og gjødsling inne, jorda i potta må fungere som en buffer for begge deler. Derfor må plantene pottes opp regelmessig etter hvert som de vokser. Til sist bør hver plante ha en potte på minst 10 liter, gjerne større. Så regn ut hvor mye du har plass til før du går bananas med frøpakkene.

Jeg sår hvert frø i en egen liten potte. Det gjør jeg fordi jeg vet av erfaring at jeg har vondt for ǻ knipe av og drepe den "svakeste" spiren om jeg setter to i hver potte, frøet er dyrt, og på denne tiden av året så har jeg fortsatt bra med plass under vekstlyset. Om man kan unngå å forstyrre røttene med en prikleprosess, så er det en fordel. Frøet må ha det godt og varmt for å spire, viktig å passe på at det ikke tørker inn. Samtidig vil vi unngå akvariumslignende tilstander. Legg gjerne klar plast over pottene, da holder fuktigheten seg bedre.

Etter hvert som det spirer, så pass på at de står fint i forhold til lyset. Jeg gir kun vann i starten, det er en del næring i jorden man sår i, og det er viktig å ikke gi små, sarte planter for sterke gjødselblandinger.

Etter hvert som de begynner å vokse, så får de ca 1/4 dose gjødselvann, dvs jeg blander vanlig gjødselvann, 1 ts superba + 1/2 ts kalksalpeter mot 4 liter vann. Vanner det jeg har av store planter, og sper det kraftig ut med mer vann før småplantene får. Som jeg nevnte da jeg skrev om paprika, så har jeg bestemt meg for å finne et godt økologisk alternativ til denne gjødslingen, men den må være stuevennlig. Fram til jeg har en "stuevennlig" økologisk gjødsel bruker jeg kunstgjødsel i oppal.

Så: ut i hagesenteret snarest, og se hva som finnes der ute!

For meg, som er i en mental prosess ved å legge over til mest mulig økologisk, er det en del nytt å sette seg inn i. Jeg har jobbet med storproduksjon i mange år, og det var aldri spørsmål om å bruke annet enn kunstgjødsel. Derfor vil jeg gi meg selv litt tid på dette. Første bud er at bruk av giftstoff skal opphøre. Har knapt brukt det fra før av, så det er ikke noe stort offer. Deretter skal mest mulig gjødsel være økologisk, så lenge det ikke går ut over livskvaliteten vår. Jeg har nemlig småplantene i stua om vinteren, det begrenser meg litt.

Uansett, etter hvert som auberginplantene vokser skal konsentrasjonen av gjødel økes, til de er oppe i "vanlig" mengde ved ca 10-15 cm størrelse. Planter som gir store frukter skal tyvrenses (dvs. man fjerner skuddene som kommer i bladhjørnet, slik at man får en stamme) mens jeg pleier å la dvergsortene komme med flere stammer, de ser dermed litt mer ut som busker. Stammene må støttes opp så man unngår at plantene knekker eller velter. Særlig viktig når de begynner å utvikle frukter. Man støtter de enten med en pinne eller snor festet nederst rundt stammen i en vid løkke, så snor man snoren i spiral oppover stammen.

Generelt kan man si at mye av stellet på aubergin minner om paprika. Sørg for at planten ikke tørker ut, fjern stygge blader nederst på store planter. Plukk fruktenen når de er modne. Vær obs på at de har pigger! Aubergin er varmekrevende, og her hos meg på H4-5 er jeg avhengig av å ha de enten i stuevinduet eller drivhus. De foretrekker litt høyere luftfuktighet enn det jeg vanligvis har i stua, derfor pleier de å gå ut i drivhuset så snart jeg har en forsvarlig temperatur der.

Husk å gjødsle gjennom sesongen! Og nyt det å kunne høste inn sydlandske frukter i egen hage!

lørdag 26. oktober 2013

Men hva med sommerblomstene?


Hagekos for store og små

Vi snakker om økologisk landbruk, økologiske meieriprodukter, kjøtt og grønnsaker.Men hva med sommerblomstene? 


Hvert år bruker hageentusiaster enorme summer på å få det fint på uteområdene, i balkongkasser og ampler. Det hele starter gjerne i slutten av april eller begynnelsen av mai, avhengig av været. Det skal pyntes før 17. mai. Stemorsblomster i alle mulige størrelser og farger stappes ned, i selskap med andre påstått «sterke» vårblomster. 

Stemorsblomstene kommer gjerne fra et gartneri i Nederland, og får en sjokkopplevelse i nordisk klima. I slutten av mai er de et sørgelig syn. Da har hageeieren 2 valg. Enten klippe de tilbake, få litt pjuskte planter som trenger å områ seg litt før de er klare med mer blomstring. Eller så nappers plantene opp og erstattes med mer fristende blomster fra hagesenteret. Det bugner av blomster i hagesenteret. Store, fargerike, saftige planter med digre blomster. Man kan ved hjelp av bankkortet lage den rene sydlandske stemningen på balkongen eller i hagen, bare man kjøper nok. Planter ned nok. 

De bugnende sommerblomstene plantes i bed og potter der det ofte har stått planter før. Ikke alle tenker på å skifte ut jorda, gjødsle regelmessig, og passe på vanningen. Ikke alle planter tåler regnskyll og vindkast, stekende sol den ene dagen og så kaldt den neste. Og så reiser vi på ferie. Og når vi kommer hjem, så er sommerblomstene et trist skue. Visne blader, rester av blomster, oppspist av insekter og uttørket av sol. Ofte preget av gjødselmangel. Og så velger man, enten klippe tilbake, knipe og stelle, eller skifte alt ut. 

Igjen er det mange som tar den enkle løsningen. Ut på hagesenteret. Handle inn det som ser fint og flott ut, hjem og bytte blomster. I slutten på august så begynner utvalget å endre seg på hagesenteret. Det kommer inn mer og mer høstplanter. Lyng, prydkål, diverse vakre vintergrønne småplanter. Og vi bytter villig en gang til. 

Hvor mange av oss setter seg ned og tenker over ressursene som brukes for å produsere alle disse plantene? Jord, kunstgjødsle, plantevernmidler. Ofte hormonpreparater for å få de til å holde en ettertraktet lubben form, eller en dvergform. 
Ressurser brukt på å kjøre plante fra Nederland opp hit nord. Faren for at plantene har snikgjester med seg i form av småkryp og sykdommer. Tenker vi på det? 

Den økologiske tankegangen må ut av kjøkkenet og ut i hagen. 
Vi må velge de miljøvennlige alternativene for å ha fine hager. Gjerne kombinert med å dyrke noe for kjøkkenet. Grønnsaker kan være ypperlige prydplanter. Mange blomstrer, som sukkerert, bønner og bondebønner. De har vakkert bladverk, som salat, rødbete og mangold. Eller de kan være en fin grønn veskt å hvile øynene på, som ulike krydderurter, diverse rotgrønnsaker og spinat. Du kan finne en som er overveldende, piggete og sær, som squash, eller en «bunndekker» som salatagurk. 

Blomster i hagen kan med fordel være stauder. Stauder kommer igjen år etter år om de trives. Vokser seg større og kan deles. Mange hagelag arrangerer plantebyttemøter og planteloppemarkeder, hvor man kan få fatt i mange vakre stauder for en billig penge. 

Sommerblomster er ofte lette å få til fra frø. Enkelte trenger forkultivering, mens andre kan såes direkte om våren. Det er så mye man kan få til med små ressurser. Har man glede av hagen og gir seg litt tid til å planlegge og gjennomføre, kan villahagen eller balkongen bli en liten økologisk oase som forsyner huset med grønnsaker og blomster uten at vi setter store ressurser inn og uten at vi har en hel industri i Nederland som basserer seg på «bruk og kast» i hagen. 

Hagen her hos oss i nord, her hvor vi sier vi er så miljøbevisste. Men er vi det? For det hjelper ikke å lette samvittigheten ved å kjøpe en økologisk agurk på COOP, når man kjøper hele haugene av veldig lite økologiske bruk og kast-blomster. 

Å dyrke selv - litt om hva og hvordan


Det viktigste tingene man bør ha klart for seg når man ønsker å dyrke litt selv er:
1) Spiser vi denne grønnsaken og 2) kan den vokse hos meg uten større problemer? 


Mye av det jeg forteller om her inne bygger på egne erfaringer, på godt og vondt.

Selv har jeg i mange år hatt en forkjærlighet for å dyrke bønner. Besteforeldrene mine dyrket bønner. De ble stelt med andakt, og bestemor laget divese stuinger og retter med bønner i. Så jeg sådde og dyrket bønner. Jeg til og med forvellet bønner i store mengder. Fryseren er full av de enda! For det var en glipp i planen min. Jeg hadde glemt at jeg ikke liker bønner! Man skulle tro at det ville gå opp et lys for meg det første året med storproduksjon av bønner, men nei. Jeg truet de ned i wok og panneretter, og vi tygget det i oss, mens mye sto igjen på plantene og aldri ble brukt. Og hvorfor? Fordi jeg dyrket bønnene til minne om mine besteforeldre mer enn fordi vi ønsket å spise de.

Jeg tok poenget til sist, og har de siste årene ikke dyrket bønner. Sukkererter og gulrot, de er mye mer populære på kjøkkenet mitt, om de kommer så langt før de blir spist. Jeg vil dyrke grønnsaker, ikke minner. Kanskje har jeg noen bønner igjen en dag, men da snakker vi små mengder.

Den andre feilen jeg vil dere skal lære av er det med å hige etter det man ikke kan få. Jeg tror det gjelder mange områder i livet. For meg og mange hagevenner, så gjelder det veldig når vi handler inn til hagen. Jeg bor på Øvre Romerike, klimaet er ikke akkurat tropisk, og H4-5 begrenser virkelig utvalget. Drivhuset mitt er lite, man må velge med hard hånd. Så, hvorfor insisterer jeg på å alltid prøve meg på meloner? Meloner er varmekjære, trenger lang vekstsesong, og gir ikke veldig stor avling. Jeg støvsuger alle frølister jeg kommer over for å finne meloner som kanskje er litt mer kuldetollerante, kanskje utvikler seg litt rasker, kanskje kan gi noe som ligner en avling her hos meg.

Og hvorfor gjør jeg det fortsatt,  når jeg vet det er dumt? En slags planteverdenens svar på "jakten på den hellige gral", eller å få til det umulige. Et Kanandisk frøfirma gir ut t-skjorter med teksten: "I consider every plant hardy until I have killed it my self". Og der har du det i et nøtteskall.

Nå kommer vi til det punktet der jeg ber dere gjøre som jeg sier, ikke som jeg gjør. Jeg er klar over egen idioti. Dere trenger ikke repetere den. Vil du ha store og saftige planter i hagen på H4-5, så dyrk squash. De finnes i utrolig mange variasjoner. Lange, runde, stjerne og diskosformede. Grønne, hvite, gule og stripete. Gode å spise er de også! Kan bakes, grilles, fylles, brukes i diverse rare retter. Sunt og godt.

Så når dere ser en plante på en flott frøside, så tenk dere om! Liker du den fargerike grønnsaken du har stirret deg blind på, og trives den hos deg? Gøy å prøve ut nye saker, men om du er fersk i hageverdenen, så sats heller på det som er litt enklere, litt sikrere og smaker garantert godt!






fredag 25. oktober 2013

Paprika! De fineste plantene sår du nå!


Jeg dyrker mye selv, men noe av det jeg er mest fornøyd med er paprikaen min. Det er ikke den enkleste planten, da den har en del krav til omgivelsen. Men får man lagt til rette for den, så takker den for seg med en stor mengde deilige paprikafrukter. Om man vil få bra avling, så er det viktig å være tidlig ute å så. Jeg pleier å si at januar er siste frist, men nå skal jeg fortelle dere min hemlighet for å lykkes med paprika: Så i november! De er like "morratrøtte" som meg, og trenger litt tid på seg for å bli bra. 


Paprikaplanter kommer fra Sør-Amerika. De er varmekjære, og trives best i drivhus her hos oss. Siden det tar lang tid å få store planter, så må de sås tidlig. Jeg sår helst så tidlig som midten av november, men vet at andre sår fast i romjulen. Ikke alle som vil ha plantbordet i stua mellom juletre og ribbe. Men du må ha ekstra lys om du skal så nå. Forresten, det meste av det jeg skriver om paprika gjelder chili også, jeg sår de alltid samtidig. Og om du vil kan du bruke omtrent samme oppskrift på aubergin, bortsett fra at den skal tyvrenses som snortomater. 

Såing: 
Jeg foretrekker små potter og et frø i hver potte. Bruk enten såjord eller en vanlig blomsterjord. Dytt frøene litt ned i jorden. Legg over plast for å holde på fuktigheten. Sett på et lunt sted. (Stuetemperatur) Etter at det begynner å spire må de under plantelys. 
Husk å merke pottene grundig med sortsnavn! 

Om frøene tørker ut kan frøbladene få problemer med å komme seg ut. 
Pass på at spirene får gode forhold med fuktig luft (dekk med plast, men luft litt), tilstrekkelig vann og godt lys for å unngå strekkningsvekst. 

Etter at planten begynner å utvikle det første bladparet (etter frøbladene) begynner jeg å gjødsle med en uttynnet løsning. Min standard løsning er 1ts superba og 1/2 ts kalksalpeter i 4 liter vann. De første ukene bruker jeg bare halvparten av gjødselen. (Eller, jeg lager full blanding, vanner alt annet som trenger gjødselvann og tynner så ut resten før det brukes på småplanter)

Jeg har tenkt en del på å finne et godt økoligisk alternativ på gjødsel. Ute bruker jeg diverse husdyrgjødsel, men inne i stua så er jo ikke de noen høydare. Skal testes ut litt sorter nå i vinter. 

Jeg pleier å potte opp første gang når plantene har 2-3 bladpar. De pottes opp etter behov avhengig av hvor tidlig du sår, og hvor god plass du har inne. 

Stell av plantene: 
Paprikaplantene får bladpar et stykke oppover stammen. Et stykke oppe begynner den å produsere to topper. Om man ikke foretar seg noe vil hver av disse to toppene også dele seg i to, og så videre, til du får en busk full av blader og lite hensiktsmessing vekst. 
En plante kan håndtere å produsere paprika på to stammer. Derfor lar jeg den første toppdelingen gå sin gang. Ved neste toppdeling (etter at de to små toppene er ca 5-10 cm) griper jeg inn og "blinder" den svakeste toppen. Dvs. jeg kniper av vekstpunktet. Det er viktig at man ikke kniper for tidlig. Da kan du risikere å skade den toppen du vil beholde. Det er også viktig at planta har en del bladverk. 

Den første blomsten planta produserer sitter gjerne i "splitten" mellom de to stammene. Den pleier jeg å plukke vekk. Det gjør at planta bruker kreftene på å vokse videre. (Den videre gangen her gjelder paprika, ikke Chilli) Jeg lar fruktlegmer som sitter nær de to hovedstammene komme. Frukter som sitter lenger ut fra hovedstammene vil jeg helst ikke ha mange av. Om de blir store og tunge kan de knekke en plante eller i hvert fall en gren. 
En plante bør ikke utvikle mange frukter på en gang, det vil bremse veksten og gi små frukter. Om man vil la fruktene få farge, så bør det gjøres på maks annenhver frukt. De øvrige bør plukkes grønne. Om man lar mange få farge samtidig stopper også veksten i toppene og blomster "aborteres". 
Det hele er en slags balanse mellom mengde blader, blomster, frukter og frukter som får farge. 

Ideelt sett vil plantene ha det varmt, har hørt at 27 grader var ideelt, men det er litt mye for de fleste av oss. Jeg har ikke oppvarmet drivhus over sommeren nå, og dermed blir det litt kaldt for de aller fleste sortene. Jeg går for paprika som kommer fra litt høyere strøk, så kuldetålende som mulig. 

Mange sier at de har fått kjempefine paprikaplanter fra butikkpaprika. Det kan jeg ikke protestere mot. Selv vil jeg helst vite hva slags sort jeg dyrke og hva den skal tåle og ikke. Videre er produksjonssortene i gartneriene gjerne F1 hybrider. Frøene som kommer fra kryssninger mellom disse kan ha mange slags egenskaper. 
Men dette er en smakssak. 
Min yndlingssort er King of the North, men jeg prøver gjerne ut andre. 

Sykdommer og skadedyr. 
Paprika er utsatt for spinnmidd, trips og bladlus av ulike slag. Det beste rådet jeg kan gi i forhold til de to førstnevnte er karantene. Ikke ta planter inn til deg i det hele tatt. Planter fra produksjonsgartnerier har ofte skadedyr. I et lite hobbyveksthus får disse gode forhold. Planter man får av bekjente kan ha skadedyr selv om eieren tror de er rene. Om du får noe, så sett det i karantene i en annen del av huset, og ikke gå direkte fra disse til dine hjemmelagde planter. Om du først får det i hus, så har du det omtrent for godt om du ikke er supernøye på desinfisering. 

Bladlus er det vanskelig å forhindre. Man må være litt i forkant og behandle tidlig enten med hjemmelagde preparater eller kjøpte. Skal skrive litt om ulike økologiske remidier senere. 

Sykdommer som helst angriper paprika hos oss er soppsykdom som får gode forhold om rottemperaturen er for lav. 
Andre sykdommer kan også ramme paprika. Jeg vil gjerne få tilbakemeldigner på hva som kan ha rammet hos dere. 
Ellers er næringsmangel, lav temperatur og feil luftfuktighet blandt de tingene som plager plantene. Det kan gi utslag i krøllete blader, flekkete blader, føle og lyse blader, blandt annet. 

Forventning til avling. 
Det avhenger fullstendig av når man sår og hvor flink man er til å drive fram plantene. Hvilke sorter man velger og forholdene i drivhuset. 
10-20 frukter pr plante er ganske vanlig. Man kan få mer om man har litt mer varme i drivhuset, vil jeg tro. Men jeg pleier ikke å få veldig store paprika, jeg lar alt for mange frukter komme samtidig. De har en hendigere størrelse i matlaging. 

Oppbevaring og bruk: 
Jeg bruker det vi trenger så lenge det kommer paprika i drivhuset, for det er mye godt man kan lage av disse fine fruktene. Når det er stor avling går gjerne en del i brødposer i fryseren til vinterbruk. Sammen med chilli, i separate poser så klart. Fruktene kan ellers brukes i pastasaus, pickles og annet.

Å tenke litt mer økologisk i hverdagen


Økologisk mat har blitt et moteord. Hoteller bruker det usparet i «grønn» markedsføring, såkalt «grønnvasking», mens de lærde strides om kunstgjødsels påvikning av landbruket, plantevernmidler, miljøkonsekvenser og biedød i stor skala. 


Vi bor i et land som er velsignet og forbannet med et hardt klima. Velsignet fordi mye av skadedyrene som andre land sprøyter maten sin mot ikke tåler oppholdet her i nord. Forbannet fordi sommeren er veldig kort og vinterene er harde. Derfor er det mye som ikke kan dyrkes hos oss. 

Konsekvensen av dette er at norsk frukt og grønnsaker er mindre utsatt for sprøytemidler enn mye av det som importeres fra sydlige strøk. 

Vi må ha tungen rett i munnen når vi snakker om økologisk mat. Vi må se på helheten. Er en økologisk agurk fra Spania virkelig «økologisk» når den har vært kjørt helt hit? Er en lagringsfølsom grønnsak sunn og frisk etter ukesvis på kjølelager? 

Hva kan vi gjøre for å ha et litt mer økologisk tilrettelagt forbruk? 


Det ene er å si oss tilfredse med de grønnsakene som passer årstiden vår. At vi velger vekk f.eks. sukkererter fra Afrika, asparges fra Chile og diverse luksusbær og frukt fra andre varme strøk. At vi heller bruker grønnsaker som kan dyrkes her i nord og lagres over vinteren. Frukt som tåler lagring, eller i det minste ikke kommer veldig langt vekk fra. At man velger det mest lokale alternativet når du har flere å velge imellom. Heller er kreativ med oppskrifter og bruk. Ofte kan de «vanlige» grønnsakene våre være vel så gode om man legger litt omsorg i tilbredningen. 

Den positive siden av dette er at da får man variasjon i kosten etter årstiden. Når det igjen kommer sesong for ulike grønnsaker får man gleden av å be de inn på kjøkkenet på nytt. 
Man koser seg med sesongens grønnsaker, istede for å ha sesong for alle grønnsaker hele året. 

Det andre er å velge så økologisk som mulig av de alternativene som finnes, og som er kortreiste. Det brukes mange steder alt for mye plantevernmidler. Effektene av restene av plantevernmidler vet vi for lite om i dag. Man får stadig høre at det ene og det andre i praksis er ufarlig, og et ti-år eller to senere så viser der seg å være langt fra sannheten. Tommelfingerreglen min for å velge maten med minst plantevernmidler er å se på hvor den er produsert. Desto lenger sør i Europa, desto bedre klima og desto mer behov for plantevernmidler. Dermed blir den kortreiste maten mer økologisk i mer enn en forstand. 

Og om du har mulighet, vurder litt hage- eller balkongdyrking. En stor potte med et par agurkplanter kan gi et verdigfult tilskudd til kjøkkenet. Bytter du ut noen prydvekster med grønnsaker kan du få både dekorative og nyttige planter i hagen. 

Men hvor skal maten komme fra da?


Avisene har vært fulle av det i det siste! Den ene matskandalen etter den andre. Brød er usunt, kjøtt inneholder rester av legemidler og guffe, store internasjonale planteværnmiddelprodusenter presser drittprodukter på bønder i beste mafiastil, om vi tror diverse nettsteder. Og kan vi tro det vi leser på nett? Hvilke muligheter har vi? Og hvor skal maten komme fra?


Ja, hvor skal maten komme fra? Hva kan vi spise? 
Hva er trygt å gi ungene våre? Hva vil ikke føre til hormonforstyrrelser og giftskader og alt mulig rart?

Min bakgrunn er fra landbruk og hagebruk. Matproduksjon i ulike former er utdanninen min, det har vært yrket mitt i mange år. Selv om jeg nå jobber i en annen bransje, så har jeg blitt stadig mer bekymret for mat de siste årene. 

Sist år tok jeg en besluttning. Vi skal bli en mer miljøvennlig og økologisk familie. Vi skal fokusere på helse og spise kortreist mat som er så økologisk bærekraftig som mulig. Vi har en stor hage rundt huset, og hva er vel mer naturlig enn å dyrke det som dyrkes kan i hagen? 

Og hva kan vi spise? Når vi vil være så flinke som mulig? Jeg skal drøfte temaet fra mange vinkler her inne, men tommelfingerregelen er vel; spis kortreist, velg årstidens grønnsaker (så kommer det ikke fra andre siden av kloden), les på pakker og styr unna biff fra Brasil og fisk fra Peru. Ingen kan redde verden alene, men sammen kan man gjøre en forskjell. Unngå produkter som utarmer jorda og de fattige bøndene som dyrker den. Ikke tro på grønnvasking av varer, sett deg inn i saken selv. 

Og dyrk selv! Alle kan dyrke noe! Alt hjelper. 
Det du kan forsyne deg selv med, som ikke trenger å gå innom først produksjonsleddet, distribusjon og så matbutikken, det er økologisk, det. Mer kortreist mat finner du ikke. 

Det er mye vi kan dyrke, selv i en vinduskarm, som kan bidra litt til det store regnestykket. En balkong, rekkehushage eller villahage, man dyrker det man har plass til og lyst på. Jeg kommer til å forklare en del om grønnsaksdyrking her inne, det har vært jobben min i mange år. Og jeg skal unne meg å komme med litt filosofiske betraktninger. Mine meninger om mat og samfunn. Helse og mat. Mental tilstand og jord på fingrene.