På oppdrag i Transylvania.

Noen fant noen nye planter til hagen mens vi gikk til lunch. 

I høst fikk jeg et spennende oppdrag. Å reise til Odourheiu i Transylvana for å snakke om biodiversitet, frøsamling og hvordan man kan lage et frøsamlernettverk.

Inne i lokalet, som var et samfunnshus. 

Det kjentes fra første øyeblikk ut som en sånn oppgave man gruer seg for men samtidig ikke kan si nei til. Å reise til et sted så annerledes enn Norge for å gjøre en så viktig jobb? Selvsagt sa jeg ja. Jeg skal her forsøke å fortelle litt om inntrykkene mine fra turen, erfaringer jeg gjorde meg samt noen refleksjoner.

Jorunn snakket om nettverksbygging på generelt nivå.

Kanskje er det rett å fortelle litt om meg selv først, for dere som ikke kjenner meg så godt. Litt om hvorfor noen mente at jeg var rett person for denne jobben. Jeg vokste opp på et småbruk der jeg lærte grønnsaksproduksjon av besteforeldrene mine ved å være med og jobbe i hagen og åkeren fra så tidlig som jeg kan huske. Etter ungdomsskole så startet jeg på landbruksskole, fortsatt med et godt øye for plantedyrking. 3-årig agronomutdanning ble rundet av med et års almenn påbygging, og så reiste jeg til Grimstad der jeg gikk Hagebruk og Økonomi på Høgskolen i Agder i to år. Jeg reiste etter hvert til Island, og jobbet som produksjonsgartner hos diverse grønnsaksprodusenter i rundt 9 år. Etter at vi flyttet til Norge igjen har jeg stort sett hatt hage som hobby, og har engasjert meg i bevaring av norske grønnsaksplanter gjennom "Planteklubben for Grønnsaker" og i Hageselskapet. Norges Vel kontaktet hageselskapet for å få forslag til en person som kunne snakke om plantebevaring, frøhøsting, biodiversitet, hvordan opprette et frøsamlernettverk og en del relaterte ting. Navnet mitt kom opp, og jeg tok jobben.

Å reise til den ungarskspråklige delen av Transylvania for å levere en hel del forelesninger av høg kvalitet over to hektiske dager, ja det var utfordrende. Det er samtidig noe av det mer lærerike jeg har gjort. Vanligvis når jeg prater om grønnsaker så er det få av tilhørerne som har stor praktisk erfaring, og mange har vokst opp på asfalt. I Odourheiu møtte jeg mennesker som var levende opptatt av å produsere sine egne grønnsaker, ganske enkelt fordi alt som skulle inn på kjøkkenet kom fra hagen. Overskuddsproduksjonen ble gitt til familie eller brukt som byttemiddel for å få ting man ikke laget selv.

Vi hadde nokså lik fordeling på kvinner og menn.
Grønnsaksdyrking har en helt annen plass i samfunnet her. 

Holdningen til materielle ting var helt annerledes enn den man er vandt med fra Norge. Stilen er enkel og nøktern, men tilstrekkelig. Jeg ble oppriktig forbauset over alle hestene som var ute og trakk vogner, åpenbart brukt i landbruket, til vareleveranser og transport. Forklaringen var enkel. Lønnen var en tiendedel av den norske, men drivstoffprisene nokså like. Hesten var et billig og miljøvennlig alternativ.

Møtene ble hold på et lite senter i en landsby en halvtimes kjøring fra der vi bodde. Et av prosjektene til senteret var å skape rammer, trygghet og arbeid for ungdommer som hadde vokst opp på barnehjem og som måtte greie seg selv fra de var 18. I det samme området har man anlagt en forsøkshage for grønnsaker der man dyrker ut diverse frø for å klimateste de i området, eller ganske enkelt oppformere frø slik at de som har lyst til å bli med i frønettverket kan få noe å starte med. Maten som ble servert i kantinen på senteret ble stort sett produsert på området.

På 70-tallet så reiste representanter for Kokopelli Seed Foundation gjennom Romania og samlet alt de fant av frø. I ettertid så viste det seg at de tradisjonelle rumenske sortene ikke hadde blitt bevart lokalt, og mye av det gamle frøet de har i dag er materiale som lokale frøentusiaster har fått tilbake fra Kokopelli. Det finnes en del sorter som er bevart i familier, og man forsøker å spore opp mest mulig.

En av naboene høstryddet. 

Det er en del som er bevart i området. Jeg fikk flere sorter bønnefrø som stammet fra bestefaren til den lokale organisatoren. Han hadde vært en førsteklasses grønnsaksdyrker og hadde mye spennende grønnsaker.

Jeg ble spurt om hvordan jeg forholdt meg til fullmånen og merkedager i forhold til såing av planter og høsting av medisinplanter og frø. Jeg ble først litt forvirret, og svarte så at jeg forhold meg i første rekke til værmelding og jordtemperatur. De sa at de nok var litt mer tradisjonelle. De har bestemte merkedager som er svært viktige for de i forhold til når ting skal gjøres.

En av deltakerne var fruktbonde. Han hadde 15 dekar hasselnøtter og 15 dekar epler. Han kom med en stor kurv epler begge dagene, og spanderte på de andre. Store, saftige røde epler. Folk forsynte seg med andakt, tørket forsiktig av eplet sitt og spiste mens de roste den gode smaken og konsistensen. Jeg har vært på mange hoteller og sånt der det er satt ut fruktfat med alle slags fine importerte frukter, men sjelden har jeg sett at frukt har vært satt mer pris på. De som spiste frukten visste nemlig hvor mye jobb det var å plante epletrær, stelle trærne, unngå skadedyr og sykdommer, og til sist høste eplene. Jeg satt igjen med en følelse av at her har vi noe å lære. Vi tar så mye ting for selvsagt her i Norge. Samme bonden fortalte at han ga naboen epler og fikk eplevin tilbake, før han dro fram plastflasker og glass for å la Jorunn og meg smake. Han sådde mais spesielt for fuglene, for han ville ha fugler i frukthagen sin, det reduserte insektproblemer. Han hadde mange måter å ordne ting på, og ga meg et nyttig perspektiv på ting.

Man hadde ikke så lyst til å bryte opp og reise hjem. Det
var mye å prate om. 

Vi snakket med vertene våre om samfunnssituasjonen i Romania, økonomi, flyktningkrise og andre ting. De var åpne om at de ikke hadde mye penger, men samtidig så fortalte de stolt at de mente at deres region hadde den beste økonomien i Romania, og at de hadde det fint i forhold til mange andre. En del problematiske samfunnsmessige ting ble omtalt med ironi og galgenhumor. Som flyktningene. En rumensk minister hadde kritisert en ungarsk minister for å stenge grensene, og uttalte at i Romaia så ville de ta godt imot flyktninger. Et par dager senere dukket det opp et par flyktninger på en grensestasjon, og vaktene går ut og ønsker de velkommen til Romania. "Å nei, er vi i Romania! Kan vi få lov til å dra tilbake til Slovenia???" sa de og brast i gråt. Ja, sånn gikk i hvert fall historien. Den hadde gått på radioen, og flere refererte til den. De lo av at sitt eget fattige land var så uintressant for andre.

Sigøynere på tur med hest. 

Det er mye bra som skjer i Transylvania. Prins Charls har prosjekter på gang, han har nærmest adoptert en landsby i et område. Flere utenlandske enkeltpersoner og organisasjoner gjør mye for å forbedre livskvalitet og forenkle arbeid. Jeg håper at midt oppe i alle disse hjelpeprosjektene så vil den spesielle kulturen og tradisjonene bevares. Det er utrolig trivelige folk, og veien framover må inneholde de bra tingene fra fortiden. Fortsatt så bærer de med seg ettervirkningene etter kommunismen. Korrupte politikere og en samfunnsstruktur som er tungrodd. Folk har håp for framtiden, og er stolte av egne tradisjoner.

Jeg greide å levere gode foredrag på de feltene jeg skulle, og fikk tilbakemeldinger på at det hadde vært svært matnyttig. Etter planen vil de starte opp frøsamlernettverket sitt i desember, og de har fått et godt grunnlag for hvordan de vil organisere det. Jeg levere en del nye tanker både i forhold til dyrking, frøproduksjon, frøhøsting og sortsbevaring. Håper jeg får muligheten en dag til å reise tilbake og se hvordan det gikk.

Det er så mye jeg kunne fortalt, så mye man sitter igjen og funderer over. For det første så har vi det forbasket bra her til lands. For det andre så setter vi alt for lite pris på det!